"Støtt Amandas nystart: Ungdom-skoleskip hos miljøstiftelse"

AMANDA ER HISTORIE! Vårt trofaste hjem og base gjennom 8 år er donert bort.

Nå trenger hennes nye og gamle eiere midler for å blåse liv i "Amanda" som «charity skoleskip» for ungdom i Asia som vil gjøre en forskjell for miljøet. Vi håper du har lyst til å hjelpe!

Mange har spurt, og her er kortversjonen av hvorfor ting gikk skeis – og hva som gjenstår før båten kan starte et fullverdig, nytt kapittel:

⚓️⚓️⚓️

Da vi kom om bord for siste gang, var framtiden hennes like uviss som et lotteri: Måtte ho ende sine dager hos Skrotnissen? Eller klarte vi å klamre oss over i Malaysisk farvann uten å synke?

Det eneste som var sikkert: hun måtte evakueres fra rottereir-marinaen i Jakarta før hun råtna bort.

SKRUR VI TIDA TILBAKE TIL NYTTÅR 21/22, HADDE VI PLANEN KLOKKEKLAR:

Søknaden om at den eller de som ville seile Amanda til Norge via Karibien, lå åpen…

Tanken var å åpne for at norsk ungdom kunne å oppfylle langturdrømmen, uten å snuble i de samme båtfellene som oss.

Amanda måtte altså være i bedre stand enn noengang, og skulle pusses opp etter alle kunstens regler

Det balla på seg med sekssifrede beløp, men at var verdt det, tvilte vi aldri på.

For slik skulle Amanda år etter år og skritt for skritt nærme seg Norge, hvor hun på tross av sin verdensvante kjøl hørte hjemme!?!

SÅ FEIL KUNNE VI TA!

Ikke bare motoren, men hele opplegget skjærte seg fullstendig. Den ene verfttabben etter den andre ble avdekket, og den selverklærte ingeniøren hadde etterlatt seg en herlig cocktail av feilmonteringer, rust og lekkasjer.

Båten kom seg aldri lenger vest enn tuppen på Java. Det var ingen som fikk oppfylt langturdrømmen, og skjegget i postkassa vår grodde lengre og lengre. Brått satt vi der med et par splitter nye seil, delvis ny motor og tipp-topp navigasjonsutstyr.

Midt oppi all elendigheten la en australier sin elsk på båten vår. I Amanda så han sitt snitt til å oppfylle drømmen en siste reis på havet før kreftsykdommen satte punktum. Vi var ikke overbevist..

Labil i humøret var han også, og vi tørte rett og slett ikke begi oss ut i forhandlinger med ham.

Ingen andre kjøpere i sikte det siste året betydde at vi lå dårlig an. Den svindyre, men supershabby marinaen spiste opp både båten og lommeboka vår. Vi måtte få skuta til Malaysia, briste eller bære!

Men nå var det Pauls tur til å gå rett i gølvet… Etter «bare» 1 år marinaforvaring var Amanda mer miserabel enn noensinne, og vannet stod til langt oppover dørken mens rottene levde sine glade dager.

Kanskje vi kunne selge Amanda i deler isteden? En nitrist, men kanskje realistisk tanke...

Om bare 4 dager gikk flyet hjem til Norge, vi måtte bestemme oss.

Men akkurat i grevens tid seilet en annen aktør opp som Amanda livreddende engel. En kar ved navn Bustar.

DAGEN ETTER HADDE VI REDNINGSPLANEN PARAT:

Vår kjære «Bustesbartepinn» skulle stå for reparasjonene, men:

Vi måtte greie å skaffe en mekaniker selv

Vi skulle fortsatte å betale forsikringa

Marinaregninga kunne vi forhåpentligvis «hærte på». Det var lov å håpe iallfall

MEN: Vi måtte altså DONERE bort båten.

Han jobba for en frivillig stiftelse, nærmere bestemt Indonesias største miljøorganisasjon, hvor donasjon var eneste policy..

Vi er glad vi ikke måtte vrake Amanda-dama vår, som har fulgt oss i tykt og tynt – og motsatt! Amanda etterlot seg et stort tomrom, ikke bare på konto, men kanskje mest i følelsesregisteret. Utrolig hvor sterkt knytta man blir til en sånn båt

Slutten på visa ble at Bustar & Co. tok en brøkdel av havarioppholdet i marina’n på sin kappe, vi dekka 50.000. – Mens etterslepet på 10.000 av liggegebyrer blant rotter og kakerlakker i verdens mest vanskjøtte marina fortsatt må dekkes.

Uten at vi helt planla det, har Amanda gått til en god sak, og planen er at stiftelsen ECONUSA FOUNDATION skal bruke henne som en typ skoleskip for ungdom som samtidig engasjerer seg i bevaring av miljø og havhelse. Det er skikkelig kult at Amanda får nytt liv, og en transformasjon som er verdt å støtte.

Vi setter umåtelig pris på om noen har lyst til å gi noen kroner Om ikke vi ror i land hele havarigjelda på 10.000, kan en slant her og en slant der gjøre store forskjeller!

Nå har vi riktignok aldri prøvd oss på en Facebook-fundraiser eller lignende, toppen en amatør-«kronerullingsaksjon», så er altså ikke noe drevne på dette. Så da er det bare å krysse fingra og håpe på det beste

⚓️⚓️⚓️

HELT TIL SLUTT:

Vi setter pris på (den allerede mottatte) donasjonen av posten som ivaretar Amandas sikkerhetsmessige standard for trygg ferdsel på sjøen for båtens arvtager, og retter en stor takk til vedkommende.